Akkurat nå er livet så slitsomt

Jeg våkner, unnskyld, blir vekket uten å føle at jeg egentlig har sovet.
Hvor ble natten av?
Jeg har et avtrykk i ryggen av en liten kropp som må ligge helt inntil meg. Som et fossil.
Det er så slitsomt med kattematen som minstemann alltid må tømme utover, enda jeg har liksom funnet en så smart løsning for å unngå det. Det er tydeligvis ikke mulig å unngå det.
Det er så slitsomt med all den kranglinga. Jeg tror jeg kan bli sprø og lurer på om jeg burde skaffe meg en jobb så jeg slipper å være hjemme hele tiden! Ja, rett og slett få litt fri fra alt styret.
Oppvaskmaskinen går ca tre ganger om dagen, og mens den går fylles det opp en stor haug på benken som står i kø til neste tog.
Jeg rekker bare nesten å få kjøkkenet i bra stand før jeg stuper om kvelden.
Det er så slitsom når èn blir sint og bare må hyle rett ut av fulle lunger. Jeg ber en stille bønn om at den som nettopp sovnet ikke må våkne av det. Det går noen få sekunder og så hører jeg barnegråt. Den lille timen jeg så frem til er borte. Den lille timen jeg skulle fått gjort sånne ting som er greiest å få gjort når jeg ikke må passe på at porten foran trappen er lukket og sånne ting. Det skjedde her om dagen også. I denne timen som jeg håpet skulle være nettopp det: en time. Minst. Jeg satte igang å male trappen. Da noen plutselig ble sint og hylte ut, hvorpå det gikk noen sekunder og så…..»wææææææ»! Men jeg gjorde ferdig den trappa altså. Noen andre var nødt til å trå til med å passe på lillebror.

Det er så slitsomt å hele tiden måtte motivere barn til å rydde. Alltid måtte finne på kule grunner og måter å rydde på. Alltid ligger det klær rundt omkring. For ikke å snakke om sko!
Det er så slitsomt med kresne unger. Liker ikke ditt, liker ikke datt! Jeg må alltid kamuflere løken i spaghettisausen ved å kjøre den i blenderen så det blir så knust at ingen ser den. For de hater løk, i allefall hvis de vet at de spiser de. Hvis de ikke vet det, spiser de det.

Det er så slitsomt å ikke finne en matboks om morgenen. Hvordan kan man ikke ha nok matbokser? Vi har det egentlig, bare at de er spredt overalt om morgenen.

Jeg kjenner det skal bli så ufattelig deilig om noen år nå, da vil alt være litt annerledes. Da er de alle litt større og mye vil bli litt mindre slitsomt.

Så liten, så søt, så koselig. Snart er han stor, uff snart er han stor. Må tviholde på denne tiden.

Men, Livet er så ufattelig koselig akkurat nå.
Hver dag litt etter skoleslutt, akkurat den tiden det tar for en 6-åring å gå hjem, ringer det på døra. Utenfor står en gutt med et stort smil og en bukse som nesten sklir av ham. Lommene er fulle av steiner som han har med til meg. De tok så stor plass inne i huset til slutt, så vi fant en fin måte å ta vare på dem på. De blir også så fine når det regner på dem, så vi har ordnet det sånn at vi har dem som dekor på trappa.

Han våkner med et stort smil hver dag. Han som alltid sprer kattematen utover gulvet, samt alle klutene i den nederste kjøkkenskuffen, og også plastposene han finner i åpningen ved siden av komfyren. Denne gutten våkner blid og kosete hver dag. Jeg tenker ikke så mye på hvor irriterende det er å tråkke på kattemat akkurat da.

Jeg blir rørt når jeg ser den eldste muntre opp et yngre søsken som er lei seg. Her om dagen tok nr 1 med seg en av søsknene på kino. Det var bare de to i salen og de hadde tulla og ledd og hatt det morsomt.

Når 12-åringen slår ut armene, legger hode på skakke og smiler mens han spør: «Vil du ha en stor klem»?
Når 16-åringen hopper på trampolinen med småbrødrene og gir dem «high five» når de klarer kule triks.
Når noen plukker blomster til meg. Har du småbarn, har du alltid friske blomster, eller ugress, eller kvister å pynte med.
Når jeg fikk den første tegningen han tegnet av familien. -Selv om han ikke kom så langt og han ba meg tegne inn folka selv, fordi han måtte ut å hoppe på trampolina.
Når jeg høre den trillende latteren av barn som leker med hverandre.
Når noen oppretter egne kvelder for bare de to søsknene.
De myke deilige kjakene og alle de gode klemmene jeg får!
De søte spørsmålene «Mamma, …
De søte stemmene deres.

Livet er ufattelig koselig akkurat nå. Jeg kjenner det skal bli ganske så trist om noen år, når alt er litt annerledes, og ingen er små lenger. Så uendelig mye jeg kommer til å savne!

Steinsamlingen på trappa.