Ble det skole eller hjemmeskole på oss?

Tidligere i sommer fortalte jeg at vi skulle bruke sommeren til å tenke på og finne ut om vi skulle ha hjemmeskole med noen eller alle barna.

Jeg har leste mange bøker nå, om skole, læring, jevnalderorientering og slike ting. Dette har jeg lært mye av.
Noe av det viktigste jeg har lært er vel at jeg er veldig FOR at alle finner ut av hva som funker for den enkelte og at det finnes mange bra måter å lære på.
Jeg har lært om diverse systemfeil ved skolen slik den er i dag, og som jeg selv har tenkt masse på at jeg ikke liker, som jeg nå har fått definert og bekreftet.

Men, jeg er ikke imot skole. Absolutt ikke. Jeg er heller ikke imot lekser, selv om det nok kan ha virket slik. Jeg er veldig PRO læring! Jeg har fått det veldig klart for meg hvordan barna mine må ha det for å trives og for å lære. Trives de ikke, lærer de ikke.

Det var en grunn til at jeg tok ut to av barna mars 2016. De trivdes ikke. Dette var en ypperlig anledning til å teste ut hjemmeskole på alvor. Noe jeg hadde leste masse om i hele 3 år i forkant, og som jeg var fascinert av og nysgjerrig på.

Vi lærte at hjemmeskole ikke er en enkel løsning.
Det er krevende og jeg tror det er lettere, eller hadde vært det for oss, om vi hadde gjort det fra starten av.
Vi lærte at det er utrolig effektiv når det gjelder fag. Det gikk fort!

På mange måter var det veldig behagelig med hjemmeskole fordi det var mange ubehagelige og stressende ting vi og barna ikke trengte å ta hensyn til, som mote, press, lesker, gym, stå opp tidlig osv. Disse tingene blir enda mer forsterket hvis man i tillegg ikke trives på skolen.
Det er flere faktorer inne i bildet for at man ikke trives, det kan være klassemiljøet og læreren, og er ikke alltid så lett å definere. Men barna/elevene vet nok som regel hva som skurrer. Når barna ofte har vondt i hodet eller magen tilsynelatende uten en spesiell grunn, bør man kanskje ta det som en varsellampe.

Etter en stund med hjemmeskole, som var krevende, begynte den ene å tenke at hun ville prøve seg på en annen skole. Ikke den skolen som vi tok henne ut fra, men en skole hun gikk på fra 1-3 kl. (Hun byttet skole da hun startet i 4, og gikk der i 1,5 år ca. -hvis jeg ikke husker helt feil, mulig hun gikk 1-2 trinn på privatskolen og så fra 3 til 3/4 5 trinn på nærskolen som vi tok henne ut ifra).
Hun tok en prøveuke der og startet etter høstfreien i 6. trinn. Hun hadde da hatt hjemmeskole et drøyt halvt år.

Den andre av de to som hadde hjemmeskole, fortsatte med hjemmeskole frem til nyttår. Da tenkte vi hun kunne prøve seg på nærskolen igjen, da situasjonen på skolen hadde endret seg. Hun hadde alle vennene sine og trivdes veldig godt med den nye læreren. Hun gikk nå på mellomtrinnet og stortrivdes.

Flere ganger i sommer har jeg vært helt sikker på at jeg kom til å ta alle ut av skolen, i allefall fra 7. og nedover. Jeg har blitt sterkt overbevist fra det jeg har lest i alle de bøkene jeg har lest og artikler og saker på nettet om at det beste er å gjøre jobben selv.

Det har vært kjempefint å tenke og gruble så hardt på dette, for det gjorde meg veldig sikker i å sende barna på skolen igjen etter ferien. Jepp, vi landet på det å sende dem på skolen.
Alle trives veldig godt der de er nå, og det er jeg kjempeglad for.

Min rolle som forelder til barn i skolen føles styrket og jeg er blitt mye tøffere og vet hvordan jeg vil ha det og hva jeg har krav på. Jeg følger nøye med på hvordan barna har det på skolen. Og hvis det er noe som over tid er gjentagende negativt med en lærer eller elever, er jeg på med en gang.
Jeg er heller ikke fremmed for å ta ut barn av skolen igjen hvis det skulle bli nødvendig. Det gjør jeg mer enn gjerne.

Jeg har så langt vært på 2 av 5 foreldremøter og jeg er utrolig imponert over lærerne til barna. De er veldig flinke og dedikerte og jeg er veldig glad for at de er de de er. De er gode forbilder, de er dedikerte, de ser barna der de er, og de er kule og snille. De motiverer og oppmuntrer barna i skolearbeidet.
Dette skoleåret tror jeg blir kjempebra!

Min oppgave som foreldre er å engasjere meg i skolearbeidet, gjerne utover skolearbeidet. Si ifra hvis det er for mye lekser og passe på barna så de også får fritid, for det synes jeg er viktig.
F.eks. Hvis barnet er umotivert til å gjøre naturfagleksa, så kan jeg dra barnet gjennom ved å omtrent gjøre leksene for ham. Jeg kan finne svarene, og vi kan snakke om spørsmålene og stoffet. Jeg kan godt til og med skrive svarene i kladdeboka for han/henne hvis det trengs en gang. Det viktigste her er jo at han/hun får gjennomgått det, og ikke blir hengende etter. Dette hvis det virkelig går treigt med lekser en gang i blant. Da vil jeg heller hjelpe barnet igjennom enn at han skal slite og grine seg igjennom i to timer bare fordi det er lekser, mens vi kanskje bare bruker 30 min når jeg hjelper til. Og da, så kanskje barnet erfarer at det tar jo faktisk ikke to timer å gjøre det.
Men altså, jeg skjønner at endel av pensum er totalt uinteressant for barnet. Det er derfor jeg i de tilfellene må komme inn på banen å gjøre det levende og interessant. I disse tilfelle må jeg være læreren! Kanskje kan jeg lokke med fotmassasje når vi er ferdig!
Dessuten er det å lære sammen, kvalitetstid med barnet!

Som forelder til skolebarn er det også viktig å være tilgjengelig hvis de trenger hjelp. Jeg foretrekker at de er mest mulig selvgående, noe de som regel også er. Men av og til trenger de hjelp, så da må man ha tid til det. Jeg digger leksehjelp på skolen!
Jeg sier til barna at hvis de står på på leksehjelp (de som har det), så trenger de kanskje ikke å ha noe lekser å gjøre hjemme. Og hvem vil vel ikke det?

Jeg er veldig fornøyd med de valgene vi har tatt nå og har gode vibber for dette skoleåret!

Jeg er opptatt av at læring er noe som skjer hele tiden. Jeg vil ikke at barna skal være så opphengt i å gjøre alt perfekt! Et av barna gjorde en skrivelekse og klagde på sin stygge håndskrift (som frøvrig ikke var noe å klage på). Jeg sa at det viktigste er å skrive riktig, og som var skrevet var jo helt riktig! Det må man være fornøyd med. Trenger ikke å være verdensmester i alt!
Jeg spurte om hva som var viktigst av å være pen eller å oppføre seg pent. Det var viktigere å oppføre seg pent enn å være pen. Ikke at noen er stygge. Men det er viktigere å være opptatt av hvordan man oppfører seg enn hvordan man ser ut. Ikke at man ikke skal ta vare på seg selv da, men dere skjønner greia!?
Og det er viktigere å ha det koselig enn at hele huset må være perfekt hele tiden. Det kan godt være perfekt altså, det er ikke det. Men heller «uperfekt og koselig» enn «perkfekt og dårlig stemning». Da er ikke det perfekte mye verdt. Men perfekt og koselig går også fint da:) Men «perfekt» er ikke nødvendigvis ensbetydende med koselig. Jaja.

Vel, skolen er bra den. Masse fantastiske lærere som har livslang innflytelse på elevene. Det er flott hvis barn trives og utvikler seg på skolen, og det er flott at det også er mulig å undervise barna hjemme for alle som vil det, for det er også flott! For noen er det det beste og jeg synes det er fantstisk at vi har en lov ang. det i Norge.

Jeg føler vi har skole, med hjemmeskole på si` 🙂
Ettersom jeg har gransket læreplanen på de ulike trinnene har jeg grei oversikt over hva den inneholder og er oppvakt og følger med når hva enn vi driver med kan knyttes til den. Men, uansett kan jo hva som helst være interessant. Jeg er opptatt av det barna er opptatt av og lar de være opptatt av det de er opptatt av. Jeg vil ikke hindre dem i noe. Vi fortsetter å abonnere på Aftenposten Junior. Den er veldig bra og dekker mange fag og temaer som barn er nysgjerrige på.

Nå har vi to små under skolealder. Mika på snart 5 og Levi på 2. Vi leker med bokstaver og Mika kan alle sammen og han leser enkle ord. Om ett år er han skolegutt og jeg synes han ligger veldig godt an. Han vil ikke begynne på skolen, men det forandrer seg nok når tiden nærmer seg. Men hvem vet? Kanskje han heller har hjemmeskole? Han skal ikke i barnehage og vil ikke høre snakk om det heller. Så vi koser oss her hjemme. Kose er det viktigste vi gjør!