Livet med små OG store barn

– Hvordan ER det med så mange barn? spør folk.
– Det er lettere med både små OG store vettu, for da trenger jeg f.eks ikk å ta med ALLE barna i butikken ogsånt. Så det er ikke så ille som man skulle tro.

Dette sier jeg. Det er jo sant. Men det er bare en liten del av sannheten. Det er MYE lettere med småbarn enn med store barn. Når man får store barn, vet man at småbarnsperioden er blåbbær i forhold.
Det er så lette problemer med de små barna. De er lei seg fordi de ikke finner kosebamsen sin liksom. De er sure fordi storebror tok lekebilen liksom. De gråter fordi de datt litt i trappa liksom. Ja, sånne ting. Bare småtteri. For dem er det store problemer, men det er jo ikke det for oss foreldrene.

En gang datt en av barna ned fra et tre og fikk en pinne inn i magen. Det så først værre ut enn det det egentlig var. Og hun var heldig. Da jeg ringte bestemor for å fortelle om den forferdelige ulykken, konkluderte jeg med at hun var heldig.
– Nei jeg er var ikke heldig! utbrøt da den skadede. Hun visste jo ikke hvor ille det kunne ha vært. Men jeg visste jo at hun hadde vært heldig.

Faktum er at det at vi nå har småbarn i tillegg til store barn, gjør at storebarnstiden blir litt lettere. Vi har alltid noen som vi kan kose, noen som har små problemer som bare er barnemat i forhold. Har man en liten unge, har man på en måte litt hjertemedisin. Noe som får tankene og bekymringene litt bort fra storebarnsutfordingene. En liten unge man bare kan kose og det største problemet er at du ikke får han tidlig nok i seng om kvelden. Et mye enklere «problem» enn storebarns-problemer. De store holder deg våkne om natten også, men av helt andre grunner.

Store barn kan du ikke bære. De skyver deg kanskje bort. Vil ikke nødvendigvis snakke med deg. Problemene deres svir langt inn i hjertet. Plaster hjelper ikke.

Men joda, det ER selvfølgelig koselig med store barn også. Og mange ting ER lettere. Praktiske ting er lettere. Det er bare mer mentalt slitsomt med store barn enn med små.

Nå, når jeg ser familier med mange små barn, tenker jeg på meg selv da jeg var der, og vi hadde kun en haug små barn. Da tenkte jeg at dette går jo fint det, å ha så mange små barn. Ikke noe stress.
For det var ikke så mye stress. Alle likte det samme omtrent, det var lett å finne på noe som alle syntes var kult. Alle la seg på kvelden og vi voksne hadde litt ro.
Men, nå er det ikke slik lenger. Nå må vi finne film som passer til både 2åringer og 19åringer. Det går jo ikke alltid, og da blir de minste prioritert. For de store kan vi jo tross alt se film med når de små er i seng. Problemet er bare at det tar hele kvelden og legge dem og når vi er ferdige med det, er det for sent for nok en film Derfor blir det gjerne på de minstes premisser når det gjelder film.

Det er vanskeligere med små OG store barn fordi det er så mange ulike behov som skal dekkes. Behov som både koster penger og noen som koster masse tid. Det er rett og slett litt vanskeligere å strekke til overalt.

For, i tillegg til alle behovene man skal imøtekomme, så skal vi også lære opp disse menneskene i f,eks å hjelpe til hjemme. Det er ikke bare enkelt å få det til å skje, skal dere tro. Det ER mye lettere å gjøre det selv. Det er bare ikke mulig å komme gjennom alt når man bruker halve dagen på å amme. Livet mitt blir enklere når jeg er ferdig med å amme. Men jeg koser meg med det til jeg er ferdig.

Vel, selv om det altså er noe som er enklere når man har store barn også, så er det samtidig noe som er vanskeligere.

De eldste barnas behov må av og til vike litt for de minstes. Jeg kan jo ikke la 2-åringen stå og hyle og  heller lese til en prøve med en av de store. Da MÅ jeg ta den lille først.

Men de som er store nå, hadde mer tid med meg da de var små. Vi var oftere ute på utflukter da de store var små, enn det vi er med de yngste nå. Jeg har bare ikke like mye tid til det. Eller ork.

Og når de som er yngst nå blir store, så vil ikke de oppleve så mange forstyrrelser fra småsøsken som de som er store nå gjør.

Vet ikke helt hva som er best jeg. Å bli født først eller sist i en flokk. Kanskje som en av de siste? Hva tror dere om det?