Den dagen vi måtte bestille pizza

Gangen hadde vrengt seg inn i stua, bokstavelig talt. Alt i gangen var flyttet inn i stua pga renovering av gangen.
Jeg trodde jeg hadde en god plan slik at det ikke skulle bli sånn det ble.
De som har rom i underetasjen, skulle få sine sko ned til utgangen der, og vi som har rom oppe, skulle ha våre sko ved verandadøren og bruke den utgangen neste uke.
Og de skoene som det var minst sannsynlig kom til å bli brukt, ble båret opp på loftet.
En god plan.

Men du verden så mye plass en kommode, bilder og annen gang-snacks tar!!!

Vel, dette ble ikke slik jeg så for meg. Det var fredag og jeg skulle akkurat til å sette pizzadeig, og sammen med gutta og mannen her, rive opp gulvet i gangen.
Hvis noen lurer på hvorfor ikke jentene var involvert i dette, så er ikke det fordi jeg anser det om en guttejobb. Men, det var rett og slett ingen jenter hjemme. De var på Oslo-tur og besøkte storesøster.

Jeg oppdaget at jeg hadde glemt å kjøpe mel, og dessuten var kjøkkenbordet som jeg bruker til å kjevle ut pizzaene, fylt med gang-ting og litt annet.

Jeg bare: «Skal vi ikke bare ta å bestille pizza i dag»?
Trodde at det skulle falle i god smak. Burde visst bedre.

Ikke noe slår mammapizza. Alt ble bare feil.
Den var overlesset med fyll. Den var umulig å holde. Det ble bare klin og den bøyde seg og fyllet falt av. Den var for salt og smakte ikke et spor av kjærlighet.

Altså den var god, det er ikke det. Men som barna her sier: Det finnes pizza, og det finnes mammapizza. Ingen ting kan måle seg med mammapizza.
De anser det nesten som hellig. Den er best. Og så er det det med forventningen. Mammapizza er det som drar dem gjennom tunge stunder i løpet av uka. Tanken på at mammapizza er om bare noen dager, hjelper dem til å holde ut alt som er kjedelig eller vanskelig.
Mammapizza er rett og slett terapi.

Når stemningen begynner å bre seg i huset, er vi forenet i en gigantisk familie-pizza-idyll. Vi har faste folk til å raspe ost, eller «oste», som vi pleier å si. En ostemester. Vi har faste til å sause bunnene. Alt dette, forventningen og gleden, er det ingenting som kan slå.

Så, selv om den pizzaen vi bestilte, er å regne som en utrolig god pizza, så var ingen noe særlig imponert. Det var liksom ikke det samme. Det føltes bare som om vi ikke hadde hatt pizza og den kosedagen det vanligvis er.

Det må aldri skje igjen. – At vi bestiller pizza. Det er ikke noe vits.

Det morsomme er at Eskil overnattet hos en kompis og da han kom hjem på lørdagen, spurte han om det var igjen noe mammapizza. Vi forklarte at vi måtte bestille pizza, men at vi hadde mer igjen av den. Men det var visst ikke så interessant. Han hadde spist pizza fra det samme stedet vi bestilte, og han sa akkurat det samme som oss. Den var for full av ting på, som falt av fordi den var umulig å holde i hånda og fyllet falt av og det ble bare klin.

Vi har lovet hverandre å aldri vike fra mammapizza igjen.