Jeg har alltid visst at tiden med småbarn og den tiden jeg var hjemme med barna ville være den beste tiden i livet mitt. Moren min har alltid sagt at når du får et barn, sier det bare «svosj», så er han 25 år. Det har lært meg å ta godt vare på tiden, og det er det jeg har satset på.
Nå er den tiden forbi. Jeg har vært hjemmeværende 100 % i 23 år, helt fra førstemann ble født i 1998 til minstemann som ble født i 2015 startet på skolen. Nå går han i 4. klasse.
Årene fra han startet på skolen har jeg fått prøve meg i ulike yrker, som lærer, i barnehage og som BPA, nå studerer jeg sykepleie på fulltid.
Jeg kan med hånden på hjertet bekrefte at tiden med småbarn og tiden hjemme med barna har vært den beste tiden i livet mitt. Jeg har hatt billett på første rad hele tiden og har fått med med alt. Jeg har ikke gått glipp av noe med dem i disse årene. Jeg har kost meg så utrolig mye og jeg har nytt hvert sekund.
Disse årene har vært uerstattelige – fulle av minner som har formet meg som person og mor.
Altså, det har vært tøffe tider også, men når noen har spurt meg hvordan jeg har orket, og det er det maaaaange som har spurt meg om, så svarer jeg helt ærlig at det ER mer kos enn styr. Og det er helt sant. Klart det er mye styr og kaos. Men likevel har det alltid vært latteren og nærheten som har dominert.
Det har slått meg veldig mange ganger nå etter at jeg begynte å studere, hvor takknemlig jeg er for at jeg har kunnet ha barna hos meg alle de årene. Av og til dukker det opp et minne på facebook, et bilde fra da et av barna var små. Disse minnene bringer meg tilbake til de små, men betydningsfulle øyeblikkene og jeg blir varm i hele meg.
Jeg kan huske lukten, kosen og de myke gode babylårene og de deilige kjakene. All kosen og latteren og lykken når en baby ser opp på meg og smiler, med en melkedråpe på haka, god og mett etter å ha diet. Samtidig har Ninjago herjer på TV-en fordi et litt større søsken følger med på det mens han sitter inntil meg og lener seg på meg.
Da tenker jeg at jeg er så glad for at jeg valgte å ha dem hjemme sammen med meg. For den tiden har gått så altfor fort.
Jeg har elsket kaoset med små barn, alt fra å ha et slimlaboratorium i huset, til lego overalt. Noen ganger har jeg også sett frem til at de skal bli større, for det er jo noen få ting jeg har syntes er et herk. F.eks. barnestoler i bil. Akkurat det har jeg gledet meg til å slutte med. Så jeg har noen ganger sagt at jeg håper tiden går fort sakte. Altså jeg vil at tiden skal gå fort så jeg blir ferdig med bilseter og den slags, men samtidig har jeg tviholdt på det magiske ved småbarnstiden og håpet at den skal gå sakte.
Den tiden er i ferd med å renne ut nå. Men heldige meg har fortsatt en som danser litt breakdance mens vi venter på å at omvisningen på Opraen skal begynne. Jeg har fortsatt en som ønsker seg lego Ninjago til jul. Jeg har fortsatt en som driver og mister tenner. Jeg har fortsatt en som samler på steiner og pinner. Jeg har fortsatt en som vil ha nattasang. Jeg har fortsatt en som vil holde meg i hånda når vi går tur. Jeg har fortsatt en som kan sitte på fanget mitt. Jeg har fortsatt en som vil ha masse skum i badekaret.
Disse siste tingene tviholder jeg på og nyter i fulle åndedrag.
Den beste tiden i livet går over i en ny fase, men jeg har fortsatt en som hopper fra stein til stein!
Hva er ditt beste minne fra småbarnstiden? Del gjerne i kommentarfeltet – jeg vil gjerne høre din historie!
